Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
- Siden jeg var liten, Har jeg alltid hatt lysten til å hjelpe andre. jeg og stesøsteren min, pleide å leke jordmor med bamsene våres, når vi var mye mindre såklart, ordet medisin har alltid fanget oppmerksomheten min.
Når jeg var fire år gammel, skulle jeg og mamma ta bussen til Kragerø...hvor det var en gammel mann i ca. 90 årene, stått ved siden av meg. plutselig falt han ned i grøfta. Mamma trodde at jeg hadde dyttet han, men han hadde hjerte/lunge-problemer...folka reagerte med en gang, og mamma begynte å komprimere. Ambulansen kom og dette syntes jeg var fryktelig spennende.
For ikke så mange år siden hadde jeg en sykdom, kalt Kawasaki syndrom, det er ikke noen motor sykkel nei:P
jeg var den syvende i Norge siden 1947, som hadde hatt den. den var meget spesiell, og er mere utbredt i dag enn hva det var for et par år siden. Forhistorien for Kawasaki, kom fra en japansk lege som het Dr. kawasaki.
Det er ikke noe et levende menneske ønsker å gå igjennom. Det begynte med veldig høy feber, og masse " røde skyer",
som vandret over hele meg, man kunne se at de bevegde seg. Det er en sykdom som bryter ned imunsystemet,
og krever umiddelbar behandling innen 24 timer.
jeg husker at vi skulle på klasse-tur, så jeg strittet imot alt, jeg ville f.eks ikke til A-huset. når jeg ankom sykehuset hadde det vært spredning...dvs. at sykdommen uttviklet seg til noe verre tilstand, jeg fikk
"djevel øyner"------------------------------------------->>
det var helt røde.
Det som skyldtes "skyene og djevel øynene", var at hjertet hadde pumpet ALT for mye blod, så blodårene sprakk,
og det gikk ut til huden. Det tok legene 4 dager før de fant ut av at det var Kawasaki syndrom. de hadde imens gitt meg alle andre slags medisiner. Det var mye forskning av denne sykdommen, siden jeg var den eneste som hadde den i Norge på det tidspunktet. Etter 5 uker eller noe mer eller mindre, kom jeg meg endelig hjem!
For ett år siden fikk jeg de samme symptomene som da jeg hadde på den tiden. jeg og vennene mine tullet med at jeg hadde fått sugemerke av en flodhest:P, for det så ut som ett sugemerke i gigantisk størrelse. Men såklart var jeg var livredd, fordi tilbakefall var livstruende. Men legene sa at det var ikke noe å bekymre seg over.
Den dagen i dag, har jeg tenkt å besøke de barna som har fått sykdommen. Ps: sykdommen er ikke smittsom, dersom du er kvitt den. Jeg lever enda, og hver dag er en fest:D
Etter sykdommen, fant jeg ut av at jeg ville bli lege,
slik at jeg også kunne hjelpe andre. ønsker ingen så mye vondt...
Flyvertinne
haha, lege og flyvertinne er to vidt forskjellig ting:P
i dette yrket er det mange som tror at de er der for kaffe og te...det stemmer, men det viktigste er at de er der for deres sikkerhet. dette vet jeg, mamma er flyvertinne-purser.
jeg har alltid hatt lyst å reise, møter mange typer folk,
f. eks si: Coffe, tea or me(A) hehe...
